lillith_88

Kjære bloggen.

Vi har vært sammen i seks år. Forholdet vårt har vært turbulent, fantastisk og givende. Etter en del overveielse er det nå desverre slutt.

Med andre ord; jeg bor ikke her lenger. Jeg har flyttet til uforutsettehendelser.blogspot.com. Takk for følget og håper dere blir med videre.

Akkurat nå har jeg 286 venner på facebook. Halvparten av dem har jeg ikke snakket med på år og dag, noen av dem kjenner jeg så vidt, og noen få prater jeg med hver dag. La oss innse det. Alle har venner på facebook de unngår litt i virkeligheten. Helt ok å ha kontakt på nett, trenger ikke å se hver jævla dag irl. Ikke hver uke, engang. Men alikevell. Jeg sier ikke ja takk til folk som brukte hverdagen sin til å ødelegge skoledagen min. Det virker kanskje litt smålig av meg, men føkk it. Det begynner å bli noen år siden, men vet du hva? Det var ikke greit da, og det er ikke greit nå. Sånn er det bare.

Wales var fantastisk og jeg angrer ikke et sekund på at jeg dro. Jeg elsker å reise. Se nye ting, oppleve kulturer og historie. London var gøy og Cardiff enda bedre. Vi dro til Notting Hill, Conwy Castle, Cardiff Bay og Winter Wonderland. Jeg spiste skikkelig engelsk frokost og drakk strongbow til alle døgnets tider. Fish & chips, øl, bilturer, tesco, The Doors og lange samtaler om alt og ingenting.

Nå prøver jeg å hente meg inn. Hverdagen skriker etter oppmerksomhet, desverre. Jeg har avtaler både her og der og jeg prøver mitt absolutt beste. Det er bare det at når alt kommer til alt så glemmer jeg mye og roter bort enda mer. Bær over med meg. Jeg smiler og jeg er stort sett glad, men ikke ta det personlig når jeg glemmer at vi skulle møtes for en time siden. Jeg lover meg selv å bli flinkere på å være fokusert. Flinkere på dette med å ikke rote bort alt mulig. Hurra for 2010, året hvor jeg skal prøve å ikke glemme meg selv.

Og godt nytt år, forresten.

Jeg er hjemme igjen. Norge er pisskaldt. Uhm ja. Mer senere tror jeg.

Så vidt jeg vet lever man bare en gang. For meg handler livet om å leve ut drømmene mine. Ta sjanser, kjenne hjerte hoppe over et slag, tilbringe tid med vennene mine, se verden. Mye det samme som mange andre, egentlig. I morgen reiser jeg til London og etterhvert videre til Cardiff. Billettene ble kjøpt omtrent tre timer etter at jeg skrev det forrige innlegget. Planen er å se litt av London og mer av Wales. Jeg skal bo hos en person jeg så langt bare har kjent over nett. Dette rare spillet som heter World of Warcraft, vet dere. Vi har jo pratet en del uten om, også. Jeg tror det går bra, men om det ikke gjør det er det flust med vandrehjem i London. Jeg gleder meg som en unge og hvert tiende minutt klapper jeg i hendene og utbryter "jeg skal til Wales!".

Nå skal jeg pakke ferdig. Jeg kom hjem fra Tromsø for noen timer siden og jeg reiser 09:30 i morgen. Ikke 24 timer i Oslo engang. Hah! Sees i januar!

Jeg er på nippet til å gjøre noe veldig, veldig spontant, men som jeg egentlig har tenkt på en god stund. Det er litt galskap og det koster noen kroner, men jeg tror det er verdt det.

In a little while I'll be thinkin' about you
In a little while I'll still be here without you
You never gave me a reason to doubt you
In a little while I'll be thinkin' about you baby...I'll be thinkin' about you baby

Uæh. Avgjørelser. Man lever bare en gang, ikke sant? Og dette er de beste årene i livet mitt. Jeg bare vet ikke om jeg tør.

Jeg er endelig hjemme i nordnorge. Det er omlag ti minus og sur vind. Alt er som det skal være, med andre ord. Det er familiebesøk, kaffe og julekaker. Vi snakker om alt som har skjedd siden i sommer, vi hører på julesanger og jeg er hjemme. I natt så jeg nordlyset og kjente at hjertet hoppet over et slag. Nå skal vi snart pynte treet og senere i kveld kommer bestemoren min på besøk. Det er mulig jeg oppdaterer mer i løpet av jula, men hvis jeg ikke gjør det får dere ha en god jul. Sees neste år!

Hm. La oss nå prøve denne bloggurat tingen.

Det har vært stille på bloggen i det siste. I livet mitt derimot, har det ikke stått stille siden august. De siste ukene har det vært driftstyret på skolen, tentamen, særemne og andre skolerelaterte ting, julegaver og mangel på penger, juleverksted og et fattig forsøk på å beholde kontrollen i hverdagen. Tiden går alt for fort, dagene blir borte i et kaos av snø, sludd, regn og tåke. Jeg gir opp og går på fylla med Are og Glenruben. Dette er galskap, sier jeg til meg selv, når jeg ser på kontoen min og regninger jeg har glemt å betale. Jeg ser purringer og røde tall. Jeg ser karakterene mine gå nedover mens fraværet er skyhøyt. Lærerne mine ser på meg og sukker, og jeg graver meg ned under dyna med dårlig samvittighet. Det ender som det alltid gjør og André holder hånden min på legevakta mens tårene renner. Og til slutt, når alt kaoset blir for uhåndterlig, når presset blir for stort og når jeg ikke klarer å takle hverdagen, så gir jeg opp. Jeg beklager så mye, men det blir januargaver i år. Jeg vet ikke engang hvem jeg skal kjøpe gaver til. Det kjennes ut som noen har slått et stort hull i brystet mitt, der hvor julestemning og hjertet skal være. Istedet er det bare tomrom. Jeg har avlyst alle avtaler jeg kan huske at jeg har. Hukommelsen har tatt ferie, desverre.

Dette ble et veldig deprimerende innlegg, men vet du, jeg orker ikke late som at jeg er frisk lenger. Jeg kommer ingen vei med det og det bygger bare falske forhåpninger.

And even when you've paid enough, been pulled apart or been held up
With every single memory of the good or bad faces of luck
don't lose any sleep tonight
I'm sure everything will end up alright

You may win or lose

But to be yourself is all that you can do